Norwegian music, Norwegian review.
Dette er ikke Debbaths beste, den faller ned der sammen med Hyller Kvinnen som en plate du ikke trenger å bruke mye energi på. Det betyr ikke at ikke det er gode låter på plata, men den er ikke i nærheten av nivået til Akademisk Stoner-rock fra 2013. Jeg skjønner meg bare ikke på de som ikke skjønner at den var et mesterverk.
Et problem for meg med denne plata er at jeg føler at mye humoren er skrivebordshumor. Ting som er festlig på papiret, men som ikke er like morsomt når den settes ut i live. Det er litt av samme problemet som jeg hadde med Hyller Kvinnen.
Jeg liker bedre lydbilde på denne skiva enn den skittene, tunge lyden fra de første platene, selv om de nå ligger mye lengre vekk fra sabbath paradien enn de gjorde i utgangspunktet. Lyden og miksen er det ingenting å utsette på egentlig.
Et svakere album enn jeg hadde håpet på med humor omtrent som forventet, musikken er kjedeligere enn forventet. Jeg slutter å skrive nå og setter på noe akademisk stoner rock.
Anbefalte låter: (Hei hei, vi er) Justervesenet, Til Hælvete med Munchmuseet, Dum Dum minister
tungmetal 